Pappa spurte meg om jeg kunne skrive til han, skrive om hvordan det var å ha en pappa som hadde vært utsatt for et slag. Hva skriver jeg? Hvordan får jeg alle tankene til ord? Jeg spurte om frie tøyler, og det fikk jeg. Så her er det, en hverdag fra min side- dønn ærlig.
Det er søndag, klokka har akkurat bikket 12. Vi sitter å spiser frokost, frokosten blir faktisk inntatt klokka 12. Når det var hummerlag dagen før, kan vi vel ikke forvente annet? Pappa sitter rett ved siden av meg, han begynner å ramse opp hva han skal den neste uka. Jeg hører på han og bekrefter det han sider, jeg stiller noen spørsmål når han ramser opp- for det er min jobb. Vi er et team nå, hele gjengen. Ikke fordi vi må, men fordi vi alle vil skape en så bra hverdag som mulig for han. Det syntes ikke, all bekreftelsen han trenger, all ekstra tid han trenger, hjelpen han trenger med å sortere uka. Ingen kan se det, men vi vet. Vi vet det så godt og vi kan se det.
Jeg husker det så godt, den telefonen. Jeg hadde nettopp tatt min andre slurk med vin da pappa ringte. «Hei jentami, ikke bli redd nå, men jeg har mistet følelsene i halve fjeset.» Jeg klarte å beholde roen, utrolig nok. Jeg hadde akkurat hatt om slag på skolen, og takker høyere makter for det den dag i dag. Alle testene man skal ta når man mistenker et slag, de hadde jeg allerede tatt på han i det ambulansepersonellet springer inn dørene våre. Våre helter i gult, de tok han med seg. De brukte tid hjemme hos oss for å roe ned pappa, søstera mi og meg, tiden deres – den er verdifull. Sekundene føltes som timer, tiden gikk i sneglefart og ting kunne ikke skje fort nok. Stresset som bygget seg opp, redselen som skrek i brystet mitt- det ga seg ikke. Likevel klarte jeg det, for pappa sin del, for søstera mi sin del, jeg klarte å beholde roen, klarte å tenke at dette står på liv og jeg kan bidra til å redde livet til min far. Vi spoler frem et par timer. Det jeg så rundt meg var triste grå vegger, stolen jeg satt på føltes som en gjørmepytt som prøvde å dra meg ned. Mennesker løper rundt meg, i sine hvite frakker. Ingen stopper, ingen tar seg tid. Og der, der sprakk det. Tårene fikk komme ut, redselen fikk slippe brystet og komme til syne. Jeg satt der, på sykehuset, i en rød støl, øynene stirret inn i en grå vegg i en trang korridor. Etter mye venting får jeg se han, jeg aner ikke hva som møter meg, og redselen bygger seg opp igjen. «Hold deg rolig, hold deg rolig» prøver jeg å si til meg selv bortover korridoren. Jeg åpner opp den tunge døra, det kjennes ut som at jeg dytter på betong. Der ligger han, neddopet på smertestillende. Det synet, det unner jeg ingen å se. Det var grusomt å se sin egen far ligge der, maktesløs, nå må han stole på at sykehuset vet hva de driver meg- samme må jeg.
Det er tirsdag, klokka har akkurat bikket 9. Jeg tar opp telefonen, taster telefonnummeret til pappa. «PAPPA» står det på skjermen min nå, tar telefonen inntil øret. Nei, faen. Jeg legger på igjen, tanken slår meg. Kan være han sover enda, kan hende dagen hans i går var preget av mange gjøremål og kroppen hans trenger å hvile. Jeg sender han en melding istedenfor, da kan han ringe meg tilbake når det passer for han. Sånn er hverdagen nå, hensyn må tas. Det tar tid å lære seg nye spilleregler, men det er verdt det. Hverdagen har fått en ny betydning, for alle. Tanken slår meg ofte, minner spilles stadig på repeat i hodet. De tingene han elsket å gjøre, det som krevde mye energi å utføre, det måtte han trykke pause på for en stund. Alt han vil gjøre, men ikke kan gjøre. Han må ta hensyn til sin tank med energi, hva er verdt å bruke energi på?
Til pappa, takk for at du kjempet, takk for at du enda er her, takk for at du deler. Takk for at du klarer å spørre om hjelp. Du vet nå, når du står opp hver morgen skal du klare å smile, løfte og prate. Alle strekker ut en hånd, vær så snill å fortsette å gripe den.
Hvert sekund teller, ta vare på de rundt deg!
God klem ♥♥
Erika Mathilde (Tilla)