Etterhvert får jeg plass på verdens beste plass, nemlig Kysthospitalet i Stavern
Jeg har nå gått siden April / Mai og ikke helt skjønt hvorfor jeg ikke blir bedre i hue, kroppen er fin jeg går lange turer holder meg i form. -Men merker fortsatt at det med å holde konsentrasjon er vanskelig i sosiale settinger, velger da heller å la være å være med på alt, eller går tidlig hjem fordi jeg er «trøtt».
Døgnrytmen har jeg i alle fall klart å holde meg til, ikke sitter jeg bare inne, ikke har jeg begynt å drikke eller ruse meg, alt er egentlig som før.
HVORFOR SKAL DET VÆRE SLIK?
Får en veldig fin prat med fastlegen min som følger meg opp, og vi blir enige om å søke meg inn ett sted jeg kan få utredning eller hjelp. Dette får jeg på «Kysta». Deilig for dette er nærme hjemme og jeg har hørt så mye fint om stedet.
Møter opp veldig spent og tenker masse, er det bare meg, har jeg mistet arbeidslysten, ingen ser det på meg at jeg er syk, hvorfor ditt og hvorfor datt.
Blir tatt i mot av verdens hygligste personal, og de forklarer alt jeg skal igjennom. Link til «kysta her» https://www.siv.no/steder/kysthospitalet-stavern
Dette blir 3 beinharde tøffe dager.
Legesamtaler, ergoterapeut, Fysioterapeut som er spesialist på hjerneskade, psykolog spesialist, idretts pedagog. Alle skal gjøre sine tester, kan vel si at jeg nesten aldri har vært så sliten etter 3 dager.
Etter disse dagene er det oppsummering med alle involverte. Jeg får plass i en gruppe med senskader som starter opp i Januar 2019. DEILIG..
Før dette får jeg komme til de igjen for å få hjelp til å sette mål, dette skal jeg i oktober. Da vil også sosionomen hjelpe meg med søknader til NAV og forsikringer. For det er ikke bare det å føle seg unyttig, men sykepenger mister jeg i desember, da er det over på noe annet og dermed ned til bare 66% av inntekten min. Bekymringene strømmer på.
Hvilke mål skal jeg sette meg? Tenkte å ta dette i neste innlegg
Ha fortsatt en fin dag