Bildet fra bakeri i Ålesund. Det er slik jeg var vandt med å være, holde motivasjons kurs, bake og selge (jeg i midten)
Etterhvert som ukene går, føler jeg meg som den gamle igjen. Ihvertfall nesten, og ihvertfall sier jeg det til de rundt meg.
Jeg begynner å jobbe på sånn gradert sykmelding, men det er lettere sagt enn gjort…. Jobber på mer og mer og i desember friskmelder jeg meg helt, å jobbe er og har jo tross alt vært alt for meg i alle år.
I mars 2018 får jeg spørsmål om jeg kan jobbe i tospann og til tider vikariere som salgsjef, MORRO og veldig tilitsvekkende / inspirende. Jeg er igjen på 24/7, får masse positive tilbakemeldinger, pila peker bare en vei – OPP. -MEN lytte til kroppen at den egentlig ikke vil, det nekter jeg. Det er jo slik jeg synes er morro og ikke minst vandt til å jobbe.
Midt i April sier det STOPP, eller egentlig ikke. Jeg tror / Føler jeg får ett nytt hjerneslag føles helt likt, så bærer det inn på Tønsberg igjen. Heldigvis ikke noe nytt, MEN som alle har sagt «ikke begynn for tidlig», hørte jeg på det – NEI
Skulle sikkert gjort det, for siden april / mai har jeg igjen gått sykmeldt, og kroppen er ikke med i det hele tatt.
Jeg vil råde alle til å ta symptomene på alvor, for å gå slik er ett helvete, ikke fysisk MEN psykisk helt jævlig. Det vanskligste er nok å akseptere for seg selv at en ikke er som før. Hadde jeg bare hatt noen synlige skader, har ikke det bare inni hodet som er skadet hukommelse, konsentrasjon +++
Legger ved denne linken https://www.lhl.no/lhl-hjerneslag/livet-etter/
