Den siste uka har vært… helt fantastisk.
Dere vet jo – det var veldig tomt her på hytta da konemor reiste hjem.
Stille. Litt for stille.
Ingen som spurte hva jeg ville ha på brødskiva.
Ingen som lurte på om jeg hadde husket å spise.
Men så…
Så kom LIVETS DESSERT.
Min eldste datter og barnebarnet mitt på 10 år landet i Spania.
Og plutselig ble huset fylt med latter, fotballsko i gangen og sand overalt.
Jeg fikk booket Kasper inn på FPN fotballskole i Torrevieja 
Der storkoste han seg – og morfar sto selvsagt på sidelinja som en blanding av speider, livvakt og overivrig supporter.
Vi hadde ettermiddager på stranda.
Hele dager på stranda.
Vi lagde god mat hjemme.
Vi var ute og spiste.
Vi badet, pratet, lo og bare… var sammen.
Rett og slett en uke hvor man kjenner at hjertet er helt fullt.
Og ja – vi hadde daglig FaceTime med Anne.
Hun fulgte nøye med på menyene våre, strandforholdene og hvor sent vi la oss.
Hun gledet seg veldig på våre vegne…
(men jeg tror kanskje hun gleder seg enda mer til å få kontroll på meg igjen 
)
Jeg kjørte dem til flyplassen.
Fulgte dem helt frem.
Det er noe eget med å si hadet til de man er så glad i.
Litt klump i halsen.
Litt stille på vei hjem.
Men for ei uke da, gitt.
Noen ganger er ikke livet hovedretten.
Det er desserten.
De små, søte ukene man får servert – og bare må nyte mens de varer.
Dette var en sånn uke.
Og nå…
er det bare å rydde sand ut av bilen og finne hverdagen igjen.
Dette var dagens Eriks Hverdagstanker 