I dag tidlig kjørte jeg konemor på flyplassen.
Vi har vært på hytta i Spania siden romjula, levd litt langsommere, pustet litt friere.
Men det betyr ikke at konemor har hatt ferie hele tiden.
Hun har jobbet.
Hver eneste dag.
Digitalt, på edb-maskinen, fra tidlig morgen – noen timer før dagen egentlig starter her nede.
Bestillinger, meldinger, oversikt.
Og hjemme i Nevlunghavn har jentene hennes i butikken styrt med stø hånd.
Så nå må hun hjem.
Butikken kaller. LosenButikk venter.
Jeg blir igjen litt til.
Kanskje noen uker.
For jeg funker faktisk bedre her akkurat nå.
Litt roligere i hodet. Litt mindre støy.
Det rare er hvor fort det blir tomt.
Altså… det tar jo nesten lengre tid å parkere bilen enn å kjenne savnet.
Sånn pang – der var stillheten.
Jeg savner latteren hennes i rommet.
Småpraten.
Den der følelsen av at noen bare er der, selv når man ikke sier noe.
Ingen konemor som spør om jeg er sulten,
eller hva jeg vil ha på brødskiva til frokost.
Nå må jeg faktisk spørre meg selv.
Så i dag?
Litt tomt.
Litt stille.
Men også ganske fint.
For savn betyr jo at man har valgt riktig menneske.
Og det har jeg.
Så i dag ble det stille i huset.
Og i stillheten kjenner jeg mest på én ting:
Hvor heldig jeg faktisk er.
Dette var dagens Eriks Hverdagstanker – delt i stillhet.
I morgen er det kanskje noe helt annet.
– Erik